Vi krever trygg skolevei på Budorvegen – administrasjonen tar ikke ansvar!
Innlandet
Oppretta: 10.02.2026 av Carl Morten Karterud
Sluttdato for signering: 10.08.2026
Vi som bor langs Budorvegen frykter daglig for sikkerheten til skolebarna våre.
Nå løfter vi saken til politisk behandling fordi administrasjonen i fylkeskommunen nekter å gjennomføre tiltak.
Dagens situasjon:
Veien er smal og uoversiktlig. I morgenrushet møtes pendlertrafikk, tungtransport og skolebusser på steder der det fysisk ikke er plass. Barna må stå langs veibanen uten trygge ventearealer, krysse veien på uoversiktlige steder med høy hastighet og presses ut i grøfta når store kjøretøy møtes.
Hvorfor fremmer vi dette forslaget nå?
Vi har vært i dialog med fylkeskommunens administrasjon. Svarene vi får er uakseptable:
De erkjenner at det er store trafikktopper om morgenen, men styrer kun etter gjennomsnittstall (ÅDT) og vil derfor ikke gjøre tiltak.
De hevder at veien "har den kurvatur den har", uten å ville tilpasse fartsgrensen deretter.
De peker på at trafikksikkerhet er foreldrenes ansvar (opplæring og refleks), selv om veien fysisk er farlig uansett hvor mye refleks barna bruker.
Når administrasjonen fraskriver seg ansvaret for en farlig skolevei, er det politikerne i Innlandet fylkesting som må gripe inn.
Forslag til vedtak:
Vi ber fylkestinget instruere administrasjonen til å gjennomføre følgende:
Risikoanalyse: Det skal umiddelbart gjennomføres en uavhengig risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS) av strekningen, med spesifikt fokus på skoleskyss, barn som må krysse veien og møtesituasjoner på morgenen og ettermiddagen.
Strakstiltak: Basert på analysen skal det innføres strakstiltak som nedsatt hastighet på de mest kritiske punktene.
Holdeplasser: Det må etableres trafikksikre ventearealer for skoleelever slik at ingen barn må stå i selve veibanen.
Vi kan ikke vente på en alvorlig ulykke før noe gjøres. Vi krever at fylkeskommunen tar sitt ansvar som veieier på alvor.
Signer oppropet for å støtte kravet om en trygg skolevei langs Budorvegen!
Ein kommentar:
Erik K. Nyland